KORTSLUTTNING
	Den spenninga som kommer inn på transformatorens primærside fordeler seg over alle viklingene slik at det blir et like stort spenningsfall i hver enkelt vikling. Disse spenningstapene samler seg om å lage en magnetisk ”fluks” i transformatorens jernkjerne. Når denne fluksen veksler gjennom jernkjernen, induserer den en spenning i hver enkelt vikling på transformatorens sekundærside. Den induserte spenningen pr. vikling blir like stor som spenningstapet pr. vikling på primærsiden. Dersom transformatoren blir kortsluttet kan det føre til at sekundærsida ikke klarer å opprettholde denne balansen. Da opplever vi at transformatoren kommer i ubalanse med den magnetiske fluksen. Når dette skjer, vil transformatoren prøve å suge energi fra primærsida for å opprettholde balansen. I en slik situasjon kan en kortsluttning bli svært farlig.
	Generelt kan vi si at det er strømforsyningas indre impedans (Z) som bestemmer hvor stor strøm en kortsluttning kan lage. Strømforsyningas indre elektromotoriske spenning (E) vil prøve å være konstant uansett hvor mye belastning strømforsyninga blir utsatt for. På lavspenningsnettet vil vi i de fleste tilfellene kunne tilnærme dette ved å si at Zi = Ri
Forskriftene stiller krav til hvor stor energi en kortsluttning skal kunne utvikle i de enkelte kabler og anleggskomponenter. Her finnes det en formel som trekker opp den grensen som vi må holde oss under. Så gjelder det å velge sikringer som bryter denne energien før komponentene blir varig skadet. Den formelen som benyttes for å beregne slike ting kaller vi for Jouleintegralet.