KORTSLUTTNING |
|
|
Den spenninga som kommer inn på transformatorens
primærside fordeler seg over alle viklingene slik at det blir et like stort
spenningsfall i hver enkelt vikling. Disse spenningstapene samler seg om å
lage en magnetisk ”fluks” i transformatorens jernkjerne. Når denne fluksen
veksler gjennom jernkjernen, induserer den en spenning i hver enkelt vikling
på transformatorens sekundærside. Den
induserte spenningen pr. vikling blir like stor som spenningstapet pr.
vikling på primærsiden. Dersom transformatoren blir kortsluttet kan det føre til
at sekundærsida ikke klarer å opprettholde denne balansen. Da opplever vi at
transformatoren kommer i ubalanse med den magnetiske fluksen. Når dette
skjer, vil transformatoren prøve å suge energi fra primærsida for å
opprettholde balansen. I en slik situasjon kan en kortsluttning bli svært
farlig. |
|
Generelt kan vi si at det er strømforsyningas indre
impedans (Z) som bestemmer hvor stor strøm en kortsluttning kan lage.
Strømforsyningas indre elektromotoriske spenning (E) vil prøve å være
konstant uansett hvor mye belastning strømforsyninga blir utsatt for. På lavspenningsnettet vil vi i de fleste tilfellene kunne
tilnærme dette ved å si at Zi = Ri |
Forskriftene stiller krav til hvor stor energi en
kortsluttning skal kunne utvikle i de enkelte kabler og anleggskomponenter.
Her finnes det en formel som trekker opp den grensen som vi må holde oss
under. Så gjelder det å velge sikringer som bryter denne energien før
komponentene blir varig skadet. Den
formelen som benyttes for å beregne slike ting kaller vi for Jouleintegralet. |